Her presenteres flere av mine skriverier og noen av mine historier. Neppe i sin helhet, men i alle fall smakebiter og henvisninger til hvor de kan finnes.

TO SMÅ BØKER:

* Fosen-teamet - Til lands og til vanns i 20 år.

Først og fremst en slags historiebok, men også en innføring i hva Fosen-Teamet er i dag. Mange bilder fra fortid og nåtid. 69 sider.

Forsidebildet på boken er fra strandbaren ved Stokkøy Sjøsenter.

 

* Remmastraumens historie - histrorien om tilblivelsen og  kampen for bevaring.

En historebok om en vannveg mellom Sør-Salten og Nord-Salten i Nærøy kommune i Ytre Namdal, Nord-Trøndelag. Den første utgaven var ferdig i 1886. Den ble rehabilitert og oppgradert i 1938.

Dette bilde fra Remmastraumen preger forsiden på boken. Den er rikt illustrert med gamle og nye bilder. 41 sider. 

Begge bøkene kan skaffes for kr. 100 pr. stk., til omkostninger og  porto. Sende en epost.

 

 

Historiens tittel er "På tross av". I juli 2010 ble det siste punktum satt i andre del, ombord i et tog sørover på Jylland. En stor lettese og tilfredstillelse. 

 

Tittelen speiler grunnhistorien. Vi følger en kvinne i 40-årene gjennom en periode  med store endringer. Noe som for såvidt har preget hele hennes liv. Hennes navn er Kristin Molvær.

I tilbakeblikk får vi også delvis innblikk i hennes bakgrunnshistorie, fra hennes barndom og oppvekst. Og hennes relasjoner under veis. En narrativ betraktning som er ment å gi et bilde på hvem hun etter hvert blir som voksen. Samt at den sier noe om hva hun sliter med. Det viktigste er kanskje å vise hvor langt det er mulig å komme, "på tross av". 

Kristin er også en eventyrer, som ikke gir seg hvis det dukker opp noe hun må finne ut av. Denne ideen om at hun MÅ, koster henne av og til dyrt. Havet er en viktig del av hennes liv, samtidig som det urbane livet trekker.

Emner som går igjennom hele historien, er kjærligheten til musikk/jazz, eminent mat og godt drikke, samt refleksjon, handlekraft og mot. I mesteparten av Bok II følger vi Kristin i et av hennes eventyr på det østlige Kreta. 

 

Takk til Helene for vasking av manus og Grete Lillian Moen for gjennomlesing og vasking. Den elektroniske utgaven ble ferdigstilt i april 2011.

 

 

Historie nummer to er nå under arbeid. Den har bare har en arbeidstittel foreløpig, "En passe gammel mann". Utdrag kommer. 

 

Her er et lite utdrag fra "På tross av", de første kapitlene både i del I og del II. Første kapittel av Bok I i den andre historien, "Et glass te" følger så.       

 

BOK I

Listen

Hun kunne ikke kommer over det. Ærlighet, hva faen var egentlig det? Nok en mellommenneskelig illusjon? Grepet rundt kaffekruset satt stramt. Blikket forsvant ned i den dypt mørke, svenske traktekaffen. Funderte på om det faktisk var mulig å knuse leirkruset, pottemakerarbeide av beste sort. Hvis ikke regnet hun med at magen, milten eller noe lignende kom til å gå i tusen knas. Et slikt abnormt sinne hadde hun ikke kjent, eller tort å kjenne på siden puberteten, under skilsmissen eller den gangen etter hytteturen.

Helvetes drittsekker, var alle slik her ute? Eller var det bare det at hun var spesielt utsatt. En amøbe på hverdagslige vurderinger, som gjorde at de hun hadde avtaler med, konsekvent var feil folk. Eller var det kulturen, at hun slett ikke kunne kodene blant innføddingene. Urin-vånerne, som venninnen Karin, kalte de lokale når hun som snarest var på besøk.

 

Hun hadde vært den beste i Oslo. En chief de fleste menn innen yrket bare nådde til puppene. Kollegene hadde store problemer med å vokse forbi, selv om atributtene slett ikke var særlig store. Men det var før, nå var det gått snart tre år.

Det var mange en sen kveld, eller tidlig morgen for den saks skyld, hun kjente motløsheten skylle over seg og inn mot sjela. Som storbåra som slo opp over fjæresteinene i takt med nordvestens vindkast. Tretti meter nedenfor. Forbannet være den dagen jeg tok valget og flyttet hit, tenkte hun i disse tunge, men sjeldne stundene. Her sitter jeg, Kristin Molvær, 42 år, uten mann, på karrieretoppen i de urbane strøk, men allikevel strandet her i havgapet oppe i Gokk Light. Har faen ikke en lesbisk kjæreste en gang. Men det var kun når det hele gikk på tverke. Som nå.

 

Hun tok seg kraftig på tak og tvang seg opp fra den store, sorte, gamle og slitte skinnstolen. Et arvestykke etter morfaren, stygg og utrolig behagelig. Det eneste som hjelper nå er 6 cl. av hennes yndlingscognac, forsiktig hellet over i et tulipanformet glass. I et blaff lurte hun på hvor mange centiliter og hvor mange ganger i uken som skulle til for å kalle det et misbruk.Tilbake i skinnstolen gjorde hun et forsøk på å pense hjernen inn på noe mer konstruktivt. På fredag var det duket for stort innrykk. Lukket selskap, full treretters, med tilhørende drikke. Alt dette var ikke noe problem, hadde som regel det meste klart for seg bare hun fikk et stikkord eller to. Noen fast meny opererte hun ikke med, men gjestene kunne antyde en stemning. Råvarene og det lokale tilsnittet fikk alltid bestemme. Alt det andre kom i tillegg. Disse særhetene hadde blitt med på reisen fra Oslogryta, men det hersket fortsatt stor usikkerhet om det ville fungere her oppe. Av og til så det slettes ikke slik ut. Hun priste seg lykkelig for kontakten som var skapt med noe så sjeldent som en lokal jazz- musiker. En svært fleksibel fyr som justerte seg inn i ulike sjangere og hadde kontakter som han satte sammen ved ulike behov. Så på fredag ble det vel 70-talls pop, som alltid en smule fortolket. Kristin så allerede fram til ølene og samtalene etterpå.

 

Da irritasjonen og sinnet igjen seg innover henne, ga hun opp. Ytterligere 6 cl. gikk ned på høykant, før hun tok peiling på badet. Der ble møtet med seg selv neste for mye. Grimasen kom spontant og så tårene. Øyensverten silte i små bekker ned over neseroten. Det var med stor møye t-skjorte og den hullete treningsbuksa falt i gulvet. Vannet plasket opp i ansiktet og det hjalp litt. Drit i tennene, ingen som kjenner ånden allikevel. Skjev og litt ustø, med trusa halvt på, i retning senga. Dobbelseng av kingzice-typen med dobbeldyne, en kvadratkilometer for stor for henne. Så gikk lyset.

 

BOK II

Blue

Å ankomme Kreta i månedsskiftet mellom november og desember var en merkelig opplevelse. Det var ikke behov for hyperventilering for å få nok surstoff. Den dirrende heten hun var vant til ved flyets utgang, var fraværende. Selv om temperaturen kunne minne om en rimelig bra sommerdag i Midt-Norge. Forberedt var hun også, da hun hadde fått en føling med været ved mellomlandingen i Athen. Billettene hadde ikke blitt mye dyrere enn med charter. Med tre mellomlandinger, der hun hadde lagt inn et ekstra døgn i København. Flyturen fra fastlandet ut til øya hadde foregått med en liten maskin som kunne minne om de vante turene fra Rørvik, der den flakset av gårde på sitt kråkevis. Tanken på at flyet kunne forsvinne i havet var ikke tilstede denne gangen. Ikke en eneste gang, da hodet var okkupert av helt andre ting. Det var gått over et år siden den gang, mye lengre enn hun hadde planlagt.

Karin skulle egentlig være mottagelseskomité, men de store flytteplanene i Domstolsadministrasjonen i Trondheim hadde satt kjepper i hjulene for det. De hadde etter mye om og men, blitt enige om at Kristin kunne dra i forvegen. Vangelis var heller ikke på øya, da han var opptatt med repromotering den nyeste CD`en sin, "An Unbearably Short Glance" i forbindelse med en film. Han hadde dannet en gruppe, hovedsakelig med folkene fra "A Silent Voyage", med Arild Andersen, Paolo Fresu, Bendik Hofseth, Paul Wertico og Takis Farazis.

Hun hadde vært på nippet til å ringe Bendik og Helèn i Sitia, men hadde droppet det. Ville heller forsøke å ta kontakt når hun var på plass. Hun hadde i det hele tatt ikke kontaktet noen på øya, foreløpig. Valget hadde vært rimelig enkelt da forhåndsbestillingen av leiebil ble gjort noen dager før avreise. Det hadde blitt en Lexus SUV hybrid med cab, da sannsynligheten for turer på heller røffe veger, var stor. Og samvittigheten litt lettere, sånn rent klimatisk. Nå sto det en mann inne i terminalbygningen og viftet med en plakat med navnet hennes og bynavnet Sitia, skrevet med store bokstaver. Det viste seg å være innehaveren av reisebyrået Portobelis Travel, herr Belibassakis, som også hadde besørget leie av leilighet. Utfyllende informasjon i tillegg til den som var kommet på e-post og et godt kart ble overbrakt, sammen et stort smil og ønsket om et fint opphold på Kreta generelt, og i Sitia spesielt. Han hadde en returbil å ta med fra flyplassen i Iraklion og trengte ikke skyss tilbake.

Bilen virket grei å kjøre og nå gikk turen østover, igjen. Minner strømmet på og fikk leve sitt eget liv. Kristin vurderte å svinge nedom og hilse på Herbie da hun passerte gjennom Pahia Ammos, men slo det fra seg, det fikk også vente til siden. Solen varmet så mye at det ble naturlig å ta ned caben og det var samtidig godt å kjenne litt vind i håret. Selv om det absolutt ikke kunne sammenlignes med å kjøre mc. Savnet etter den gamle Viragoen og suget etter å skaffe en ny, var merkbart.

Hun hadde vurdert å leie en leilighet i Petras-området, men behovet for å bo så sentralt som det var mulig i byen med ca. ti tusen innbyggere, ble utslagsgivende. Så hun havnet helt nede ved havnen, ørlite nord for selve sentrum. Det viste seg at forklaringen som var gitt, var god og nøkkelen passet. At leiligheten var kun måtelig fin, men med balkong ut mot sjøen, ble knapt registrert. Bagasjen ble sluppet rett ned på gulvet, før hun strenet ut.

Tre minutter senere satt Kristin på en taverna like ved, der menyen var kommet temmelig raskt. Så nøt hun med stort velbehag sin første Mythos på lenge, sammen med en tax free sigarett, mens fritert calamari var på veg.

----------------------------------------------------------------------------------------

Kvasifilosofiske refleksjoner over milepælen 60 år, det å ha blitt «en bjørn» – eller en slags meny over hvorfor Ian Anderssons statement og spørsmål (min tolkning) «Too old to rock`n roll, too young to Die?», gir mening.
(Min livshistorie på et og et halvt minutt).

0-10 år: (Aperitiff) *Sørg for å bli født. *Helst inn i en rimelig grei familie, selv om det alltid er et sjansespill. * Gå på allmennskolen, godlynt mobbing må påregnes. * Spill i korps (år med althorn anbefales ikke). * Mor hjemme, far-en eller annen plass i Nord-Norge. En bror å bryne seg på, kan være en fin utfordring.
10-20 år: (Forrett) * Fint med mange kompiser i gata. * Gå sånn passe på trynet i ungdomskolen. * Abbey Road – The Beatles. * Ikke konfirmer deg fordi alle andre gjør det. * Gå på folkehøyskole (burde vært obligatorisk). * Få fot på Jethro Tull o.l. * Å oppleve den første kjærligheten, kan være bra (ikke et must). * En forsiktig oppstart med alkohol og sig (underdrivelse). * Politisk oppvåkning. * Seksuell oppvåkning.
20-30 år: (Mellomrett) * Oppstart med et rimelig bevistløst tiår. * Prøve ut forskjellige jobber. * Svime rund å prøve å finne en retning (finne sæ sjæl). *Finne nye, dårlig venner, som vedvarer livet ut (gjerne på Kieglekroa). *En og annen kjærest, ofte kalt venn en god stund. * Finner en retning, bevisst eller ved en tilfeldighet. * Rimelig mye mer alkohol og sig, og et og annet forsøk med artigrøyk. *Angst er en interessant opplevelse. * Gjøre noen forsøk på kreativ utøvelse. * Å glemme at 30-tallet nåes, inntil mor står på døra med kake.
30-40 år: (1.Hovedrett) * Flytt gjerne rundt, i landet eller andre steder. * Gå skikkelig på trynet i Bergen (anbefales ikke). * Oppdage at «Tigerstaden» er en tulleby. *Å oppdage at en er blitt noe i nærheten av voksen, er en skremmende opplevelse, men også fint. *Begynne å trene. *Slutte og begynne igjen med alkohol og sig. *Lure på om familie kan være noe å satse på. * La prosessen gå med angst og depresjon.
40-50 år:(2.Hovedrett) *Å være svært fornøyd med å være voksen. * Nå jobbmålet – psykisk terapeut (kan du væra sjøl). * Å finne kvinnen i sitt liv, og å fri liggende etter en og en halv måned (eller som min gamle far sa: jeg tror det ikke før jeg får se det). *Barn i familien – 7 og 9 år. Revolusjon. * Ta en sjanse – brenn alle broer og flytt til Utkant-Norge (også kalt Gokk Light). *Å komme styrket ut i den andre enden, etter prosessen med angst og depresjon. *Gjennomføre drømmen – Måneset Nubbpub. *Finne en dårlig venn, gjerne dansk. *Slutte og begynne med alkohol og sig. *Syng i kor. ‘Fysisk trening=psykisk balanse. Skriving.
50-60 år: (3.Hovedrett) *Få nye dårlige venner, og behold dem resten av livet. * Flytt tilbake til byen, bli urban. *Å dyrke forholdet, på godt og vondt, som en vakker plante. * Konsertliv. * Begynne å spille et nytt instrument (gjerne bassgitar) * Start band. *Alkohol og sigarillos. *Trening (ofte). *Dyrke det sosiale livet. *Barnebarn – oh, lykke. *Mer politisk aktiv, mer skriving.
60 år – (Hvilerett & Dessert): * Ennå ikke bestemt. *Det bobler av gode ideer. * Mange oppskrifter må prøves ut. Hvile – blir nok et definisjonsspørsmål. * Livets salutt?

----------------------------------------------------------------------------------------

ADJØ, (HUMANISMEN I) PSYKIATRIEN

 

Vi lever i evidensens (bevisføringens) tidsalder. Dette har blitt tydelig for den som bruker og arbeider i psykiatrien i de siste årene. Popularitetsbølger svinger ofte som en pendel. På slutten 70-tallet og på 80-tallet var pendelen høyt oppe på den humanistiske siden, nå er den på den diametralt motsatte. Dette kalles også paradigmeskifter. Det som er noe av det interessante er hvilke mekanismer som danner grunnlaget for disse endringene. Faktorer man kan peke på er faget, økonomi, jus, kvantifisering, kontrollbehov og såkalt kvalitetssikring.

Og ikke minst menneskesyn.

 

Det ideelle.

Psykiatrien heter nå spesialisthelsetjeneste, og er ment som et tilbud til mennesker med ulike livsproblemer av mental, emosjonell, sosial, relasjonell og kommunikativ karakter.

En psykiatri tuftet på humanisme, tar alle disse elementene inn i seg, på alvor. Fokuset her er en etisk filosofisk tilnærming, som hegner om menneskets iboende verdighet og verd.

Et annet viktig element er jakten på de iboende og tillærte ressursene som individet, relasjonene eller et miljø besitter.

Samtidig med pendelens svingninger, har teoretisk ideologi og faglig ståsted vært et grunnlag for mang en debatt og mye uenighet bland fagmenneskene. Ulike ståsted i ulike leire, med ulik teoretisk tilnærming. Dette kan være av det gode hvis et system som psykiatrien evner å dra veksler på ulikhetene. Samtidig som de ulike faglige teorier evner å samhandle på tvers og anvender sitt faglige spesifikke der det egner seg best.

Dette er et ypperlig utgangspunkt for en familieterapeut som undertegnede. Det som ellers trenges av rammebetingelser er tid, faglig aksept, faglig input i form av jevnlig kursing, et fagmiljø i dialog, den evinnelige jakten etter de positive ressursene og et fokus på kvalitativt innhold i møtene med de som har behov for hjelp, og på deres prosess.

 

Dagens psykiatri

En psykiatri der humanismen fortrenges til fordel for markedskreftenes svingninger og utrerte kontrollbehov, patologiske og medisinske innfallsvinkler, samt et såkalt evidensbasert mantra som eneste rettesnører, har i utgangspunktet spilt fallitt. Og Maslow, Rodgers, Rollo May og Tom Andersen er tydeligvis ikke hipp lengre.

For det første er det ganske utrolig at Helse Nord-Trøndelag HF, og resten av Helse Midt bruker store økonomiske ressurser på å bli ISO – sertifisert, et sertifiseringssystem tilpasset industriforetak. Som for øvrig for lengst har gått av moten. Dette kalles i nyspråk for kvalitetssikring. Uten at det har det minste med å sikre kvalitativ innhold i selve møtene, i behandlingen, å gjøre. Det er det så vidt ingen som har spurt om, eller vært synlig interessert i.

Det dette derimot muligens kan brukes til, er å ettersjekke tall, det som kalles kvantifisering.

Tall og telling er i dag i høyeste grad på agendaen. At det er viktig å ha en oversikt, ikke minst i forhold til statistikk, er på sin plass og betviles ikke. At det derimot har blitt en av største hjørnesteinene i dages psykiatri, er direkte skrudd.

Et annet element som synes altoverveiende viktig er merkelig nok jus. ”Vi får i alle fall sørge for å ha ryggen vår dekket, så ikke de plagsomme pasientene med sine nye lov i hånden saksøker oss”, synes å være omkvedet.

Og derav kommer skriftliggjøringen; skriftliggjør, skriv, journalfør, epikriser på dagen, dokumenter, side opp og side ned i de elektroniske journalene som i de fleste tilfellene ikke leses av noen. Bambus – ”men, vi har i alle fall ryggen dekket”. Det er ikke vanskelig å se for seg hvilke ressurser som går med bare til å etterkomme disse kravene.

Effektivitet og tid, er et annet moment. Det greit at vi alle ønsker oss kortere ventetid i en hverdag der hjelpeapparatets hovedbeskjeftigelse er å hoste opp kreative kuttforslag. Når ”gullappens” terrorvelde blir en av de andre hjørnesteinene, og den flinkeste poliklinikken skal kåres, tuftet på antall effektive avtaler man har presset inn i avtaleskjemaet på Outlook`en, er det sannelig ikke greit. Inntjening pr. stykk blir et annet mantra. I tillegg skal man ta høyde for 25 % uteblivelser og avbestillinger som regnes i tillegg til allerede høye produktivitetsmål. Bare det å bruke begrepet produktivitet i en slik sammenheng, hvor det egentlig skal handle om å hjelpe, sier noe om et menneskesyn det er vanskelig å akseptere.  

Så kommer vi altså til den behandlingen, den hjelpen vi faktisk er ansatt for å gi. Det kan kjennes som det ikke er tid og krefter igjen til det, i alle fall ikke med anstendigheten og den empati som fordres, intakt.

Så var det evidensen da. Det skal bevises at den hjelpen vi skal gi funker. Bevisførselen skal kunne leses ut i fra den moderne forskningen, som gjerne er finansiert av medikamentindustrien.  På dette grunnlaget produseres det behandlingsmanualer som hjelperen skal tvinges til å følge. Ingen spør den enkelte behandler hva vedkommende har i ryggsekken sin fra før. Hva som i ti, tjue, tretti år har fungert utmerket, hvis man skal tro på den mangeårige erfaring som utallige hjelpere sitter inne med, og klientene.

Den siste hjørnesteinen i psykiatrien som skal nevnes, er det patologiske. Her brukes to bibler som kalles ICD – 10 eller DSM – IV og der står alle diagnosene. I psykiatrien er det F – diagnoser som gjelder. Det er ikke det at man ikke skal diagnostisere når det er mest formålstjenelig, men hvis man bare blir opptatt av det syke så glemmes et menneskes ressurser svært lett. I dag får ingen hjelp fra psykiatrien uten en diagnose. Svaret på en diagnose er gjerne at den skal fikses og verktøyet blir fort et medikament. Gjerne før man vurderer andre innfallsvinkler, før man har tatt rede på de relasjonene symptombæreren lever i, før man har tatt rede på vedkommendes rammebetingelser.

Der er også hot med kjapp terapi der vi kan kvantifisere folk inn og ut med stor rotasjonshastighet. Det som gjerne glemmes, eller er det slik at man ikke vil se det, er at psykiatrien igjen er tilbake i svingdøra.

Dagens ledere hadde fortjent et eget kapittel som sannsynligvis ville fått undertittelen ”Nikkedukker tar direktivene på strak arm, mens de med den andre blinder sitt kritiske blikk”.

Det får heller bli et annet forum.    

Men spørsmålet er, blir det god hjelp og behandling av slikt?

Som de fleste sikkert skjønner, så er noe av dette satt på spissen. Og det var meningen. Hvis det følges opp av tenkning og debatt, så er det glimrende. Hvis noen blir forbandet, så takk for det.

 

Adjø

I denne psykiatrien har jeg altså levd i ti år. Det har vært meget meningsfullt stort sett, eller rettere sagt de åtte første. De to siste åren har utviklet seg til et mareritt. Jeg roper skogen på humanismen, men får ikke svar. Det har jeg gjort en stund.

Jeg hadde tross forestående flytting tenkt å bli i ti år til, men psykiatrien har gått seg vill. Min samvittighet byr å ta farvel. Jeg vil savne de flott menneske jeg har møtt mange av, men ikke dagens psykiatri.

Så, adjø psykiatrien, håper du blir frisk en dag. Jeg skal holde utkikk etter ressursene dine.

 

 

TALE PÅ MÅNESET 17. MAI 2006

 

 

Bildet er et utdrag fra småbåthavna på Måneset

 

   

Jeg ønsker alle, med strek under alle, uansett kulturell bakgrunn, etnisk opprinnelse, alder, kjønn, økonomi, vekt, utseende eller klasse

- oppriktig velkommen til feiring på akkurat denne her dagen. 17.mai 2006.

 

Dette har faktisk blitt en familietradisjon.

For nøyaktig to år siden, sto min kone Helene på denne talerstolen, og før henne har både min svigermor og min svigerfar stått her.

Så dette bidraget som framføres her i dag, blir ikke bare som ”å hoppe etter Wirekola”, men mer som å tusle ned bakken etter at både Toralf Engan,  Lars Grini, Espen Bredesen og Roar Ljøkelsøy, for lengst har gått hjem.

 

I lange perioder i mitt eget liv, har jeg hatt et heller slappt og nokså anstrengt forhold til feiring av ulike vedtatte merkedager. Og brukt dem som folk flest; til en kjærkommen fridag som kunne benyttes til å ta en tur på sjøen eller opp på fjellet, rake i hagen eller rett og slett, til å sove ut bakrusen.

En eller annen gang, et stykke tid tilbake, dukket det opp noen tanker, som slo meg i bakhodet. Hvorfor, tenkte jeg, hva er det som ligger bak alle de merkelige ritualene vi mennesker befatter oss med? Det må jo komme en plass i fra. Det må finnes en opprinnelse.

 - Og det er det som kalles historie.

 

Hva er det så i historien, opprinnelsen og tenkningen bak, som gjør at vi i dag feirer nettopp denne dagen, 17.mai? Kan det være at 17.februar ville blitt for kald med for mye snø? Eller kan det være at nettopp denne dagen er en flott dag å feire våren på, med hvitveis og ny utsprunget bjørk? - Neppe.

Det vi feirer er Norges nasjonaldag. – Og hvorfor er det nettopp det? 

 

På Eidsvoll verk, på gården til verkseier Carsten Anker, ble det holdt et seminar som het Riksforsamlingen fra 11.april til 20.mai. 1814. Det var i etterkant av Kielfreden, der Norge ble gitt i krigsbytte til Sverige i januar samme året, noe som også ble slutten på ”firehundreårsnatten” under Danmark. Det fortelles at det også lå en våknende nasjonalfølelse og en misnøye med administrativ og kulturell sentralisering bak det som skjedde dette året.

På dette seminaret var det 57 embetsmenn, 18 forretningsmenn og 37 bønder som deltok, 112 menn til sammen. Forsamlingen representerte to partier; Selvstendighetspartiet og Unionspartiet. Det som så skjedde 17.mai samme året var at utkastet til Grunnlov ble underskrevet av samtlige, og at prins Christian Frederik av Danmark ble valgt til konge.

 - Pussig.

Hovedprinsippene i den nye Grunnloven var:

Folkesuvereniteten, selv om knapt halvparten av alle menn og ingen kvinner fikk stemme, og at stemmeretten ble knyttet til eiendom.

Maktfordelingsprinsippet, som fastslo at makten skulle være delt mellom konge og folkevalgt forsamling, som skulle ha den lovgivende og bevilgende makt og uavhengige domstoler som skulle ha den dømmende makt.

Og Individets frihet, der den viktigste rettigheten er ytringsfriheten.

- Selv om det faktisk står i Grunnlovens § 2: ”Jesuitter og Munkeordener må ikke tåles og Jøder er fremdeles utelukket fra adgang til Riket.

Det er mye i denne historien vi kan stille oss undrende til i dag.

Det som faktisk er klart er at denne konstitusjonen eller grunnlovsbyggingen, var den mest radikale i Europa på den tiden. Tidlige demokratiske prinsipper fundert ut i et bitte lite land i Europas utkant, tuftet på den franske revolusjonen og Uavhengighetserklæringen.

- Men det aller viktigste med et som hendte på gården til Carsten Anker den gangen, er kanskje at prosessen skjedde gjennom votering, og ikke vold. Med andre ord, gjennom valg. Dramatiske konflikter etter turbulente hendelser var løst på en demokratisk måte. Det at innbyggerne i Norge har gjort opp gjennom votering uten å bruke vold, har fortsatt siden.

- Og det er det jaggu meg grunn til å feire!

 

 

Valg, ja. Og valgfrihet. Merkelige ord. Hva betyr de egentlig?

Det siste er vår tids nye mantra. Noe som alle partier, grupperinger eller fraksjoner kappes om å bruke. Eller slå hverandre i hodet med, eller misbruke.

Det første er noe kjedelig som skjer hvert andre år, og som færre og færre gidder å delta i.

 

Et litt rufsete ex - politiker av god, gammel årgang, sa for ikke så lenge siden; ”Fri oss fra valgfriheten.” Det var nok først og fremst en verdierklæring. For hva er det vi blir lovet valgfrihet til?

Fritt på øverste hylle skal vi kunne velge mellom hundre konseptdukker eller dataspill, hundrede mobiltelefonmerker, hundrede sorter brød eller rengjøringsmidler, hundrede jernbaneselskaper, hundrede jobber, hundrede sykehus eller hundrede alderhjem.

- Da blir vi lykkelige da, eller?

Eller er det slik at familierelasjoner, mellommenneskelig samhold og trygghet er viktigere? Og at all den valgfriheten vi blir tilbudt, mister innhold og blir tvang. Hvem har ikke i dag sittet i timevis eller dagevis og undersøkt, vurdert og kjempet fram en avgjørelse på hvilken bank eller hvilken strømleverandør vi bør velge?

Valgfrihet som handler om demokratiske muligheter og menneskerettigheter, den må vi jo ha. Selvfølgelig! Friheten til selv å velge livsledsager, livssyn, venner, hvor i verden vi ønsker å bevege oss, ytringer eller verdier i livet, - er og må være vår rett. 

Det vi forbinder med valg, derimot, er noen traurige greier.

Vi har kanskje blitt matlei. Samma det, kan vi si, vi bor jo i det rikeste oljelandet i verden. Og politikerne snakker jo bare dritt allikevel.

Samtidig er vi rimelig flinke til å syte og klage, spesielt på prisene. Da er det jo bare å kaste de sittende i regjeringskvartalet da, men det krever i alle fall at vi er med og tar et valg.

Da kan vi være med å påvirke. Og gjør et valg som samstemmer med våre egne verdier, der meningsmålinger og svada blir en dårlig erstatning.

Det denne formen for valg handler om, er faktisk det samme som vi er her for å feire i dag,

- starten på en demokratisk prosess, som har ført oss akkurat hit.

 

- No vart det vel tungt, ja.

 

Jeg kunne nok ha sagt mye mer om politikere og karikaturer, men det får bli en annen skål.

Det jeg derimot vil si litt mer om, er fredelig sameksistens.

- Om det blir tungt det også?

Den som holder ut får se, det her er jo bare enda en traurig 17.mai tale, i det jeg nærmer meg kneika på unnarennet.

Det har ikke manglet på uenighet, konflikter eller feider, opp gjennom generasjonene. Heller ikke her i Norge. Mellom by og landsbygd, mellom Bergen og Trondheim eller mellom Eidshaug og Måneset. Mange av dem sitter dypt.

Men, de fleste har blitt løst, gjennom kompromisser, forhandlinger, talspersoner og votering.

Eller med humor. Uten vold.

Der det beste våpenet for eksempel kan være en bro. Rett og slett en bedre utbygd infrastruktur. Det vi kaller brobygging både i konkret og symbolsk betydning.

Brobygging kan føre til så mangt.

Ikke minst til at vi får muligheten til å treffe de andre raringene, ansikt til ansikt.

For rare, skumle, farlige, svikefulle, løgnaktige, tyvaktige, trege og arbeidssky er jo alle Marsboere, selv om de kommer fra Gjerdinga, Eidshaug, Ramfjord, Kolverid, Rørvik, Bergen, Irland, Pakistan eller Afrika.

Før vi får møtt dem og slått av en prat. At vi har tatt sjansen på det.

Og når vi gjør det, oppdager vi ofte noe forunderlig. Disse utrolig merkelige vesenene kan faktisk tilføre oss noe verdifullt. De kan gi av sitt og få av vårt.

Dette kalles ofte naboskap, nabogrend, nabokommune, naboland eller bare verdenslandsby. Kulturell flerfoldighet er gjerne et eminent krydder, og frykt er den eneste malurt.   

 

 

 

 

 

 

Webansvarlig:

bear@bahm.no

UTDRAG FRA ET NYTTÅRSBREV

Et nytt årsskifte er kun dager unna.

Gjør det noen forskjell? Neppe. Men, det ligger alltid et potensiale der. Vi kan bry oss, hver enkelt, om den andre kloden, den vi bor på. I motsetning til den private. Sammen og hver for oss kan vi bidra med et lille ekstra. Å i alle fall ta en utfordring som går ut over vår egen micro-klode eller interne relasjonelle system.

Men det kan av og til være en berikelse å innta et metaperspektiv, også for å få øye på hvilket kapittel vi har kommet til, i vår egen personlige saga.

Muligens er det faktisk et potensiale der, til å påvirke mer enn vi tror, via bevisste valg og våkne innspill, innholdet i de kapitler som det står igjen å skrive.

Vi er ved godt MOT, og gleder oss, paradoksalt nok, til det nye året.

Det er noe med denne freden som senker seg i disse sene desemberdagene, det er jol og solsnu, der lyset skal ekspandere dag for dag ,og muligheten for ettertanke er påtrengende.

bear@bahm.no • Bengts web og Famre • Fri bruk, men gi beskjed.